ADHD-medisin og antidepressiva ved graviditet og amming

Sikkerhetsdataene for de sentralstimulerende midlene er i hovedsak betryggende. Metylfenidat er best dokumentert og brukes i praksis som førstevalg, enten du skal fortsette eller starte i svangerskapet. Det er sett en liten og usikker økning i risiko for hjertefeil ved bruk av metylfenidat tidlig i svangerskapet, men den absolutte risikoen er lav, og de fleste barn som har vært utsatt for metylfenidat i mors mage, fødes uten misdannelser.

Står du allerede stabilt på et amfetaminpreparat som lisdeksamfetamin eller deksamfetamin, er det ingen faglig grunn til å bytte til et annet sentralstimulerende middel bare for sikkerhets skyld. Et bytte kan tvert imot forverre funksjonen din uten å gi noen reell gevinst.

Guanfacin og atomoksetin er dårligere dokumentert i svangerskap. Guanfacin frarådes, og atomoksetin bør vanligvis ikke startes når du er gravid. Trenger du ADHD-medisin i svangerskapet, er de sentralstimulerende bedre dokumentert.

Bruker du et sentralstimulerende middel videre i siste halvdel av svangerskapet, følger vi litt tettere med på blodtrykk og vekst, fordi nyere data antyder en liten økning i enkelte svangerskapskomplikasjoner ved fortsatt bruk. Det er ikke en grunn til å slutte på egen hånd, men noe vi tar høyde for i oppfølgingen.

Brukes medisinen helt mot slutten av svangerskapet, kan barnet få milde og forbigående tilpasningssymptomer den første tiden, som uro eller endret søvn og appetitt. Dette går som regel over av seg selv og er ikke en grunn til å slutte brått før fødsel.

Ubehandlet depresjon og angst i svangerskapet er ikke et trygt nullalternativ. Det er knyttet til dårligere svangerskapsutfall og økt risiko for tilbakefall og fødselsdepresjon. For mange som er stabile på en medisin de tåler godt, er det tryggeste å fortsette.

Blant SSRI-ene er sertralin førstevalg i svangerskapet. Escitalopram er et godt andrevalg. Dersom flere SSRI er prøvd uten god nok effekt, eller du allerede står stabilt på en SNRI som venlafaksin eller duloksetin, kan SNRI være riktig å fortsette med.

Brukes antidepressiva i siste del av svangerskapet, kan barnet få en forbigående tilpasningsreaksjon de første dagene etter fødsel, med uro, skjelvinger eller litt vansker med å spise og sove. Dette er som regel mildt, går over av seg selv, og håndteres med observasjon på barselavdelingen. Det er ikke det samme som avhengighet hos barnet.

De sentralstimulerende midlene er trolig forenlige med amming. Metylfenidat har den laveste overgangen til morsmelk, og bare en svært liten andel av dosen din når barnet. Lisdeksamfetamin og deksamfetamin går over i noe større grad, men bruk regnes likevel som trolig forenlig med amming.

Guanfacin mangler data om overgang til morsmelk og frarådes ved amming. For atomoksetin finnes det bare begrensede, men betryggende, opplysninger.

Uansett hvilket middel du bruker, følg med på barnet: uvanlig trøtthet, irritabilitet, redusert melkeinntak eller dårlig vektøkning. Er barnet nyfødt eller født for tidlig, følger vi tettere med, fordi små barn bryter ned medisin saktere.

Antidepressiva går i svært liten grad over i morsmelken, og amming er som regel trygt. Sertralin er best dokumentert og har den laveste overgangen, og er derfor førstevalg ved amming. Escitalopram er også et godt alternativ med lavt nivå i melken.

Har du brukt venlafaksin gjennom svangerskapet, anbefales det faktisk å amme etterpå. Det demper en brå overgang for barnet og reduserer risikoen for tilpasningssymptomer.

Følg med på barnet for uvanlig trøtthet, irritabilitet, redusert melkeinntak og søvnforstyrrelser. Dette er praktiske observasjoner, ikke noe du skal være redd for.